Etter å ha vist den for tusenvis av barn og voksne over hele landet, og på flere festivaler, føler regissør Mari Monrad Vistven at hun virkelig har truffet en nerve. 

– Barn i publikum sier ofte at det har en stor verdi at det er på ekte, at det ikke er skuespill når de gråter og snakker om følelser, sier Vistven.

– Vi viser helt normale situasjoner i veldig mange barns liv hvor de må løse konflikter inni seg selv, som det å være redd for noe eller å tenke at det er dritt å gå på ski.

Helt på ekte

Filmen er en medrivende flyt av små og store livshendelser mens barna vokser til. 

For mange barn er små ting dramatiske nok i seg selv.

– Det er mye drama i et barns liv som man må ta på alvor. Det å miste tenner, krangle og være redd for ting – grunnleggende opplevelser de fleste barn møter.

Der foreldre vanligvis drar frem mobilen for å filme barna når de lykkes med noe, har Vistven jobbet for å fange opp situasjonene man vanligvis utelater.

– I stedet for å være klar til å ta det koselige bildet på bursdagen hvor alle er glade og kaken står på bordet, filmer jeg prosessen hvor de er uenige om kakepynten og er utålmodige etter å få gavene.

Sammen med fotograf Line K. Lyngstadaas jobbet hun med å skape rom for at situasjonene kunne oppstå naturlig og kameraet kunne forsvinne litt på telturer og ekskursjoner, i skolegården og på hytta og rundt middagsbordet.

Naturlig drama

En dag utartet en putekrig mellom Stella og Todd, hvor Todd falt mot peisen og fikk blåmerke på ryggen. I scenen ser vi Todd gråte, og Stella som sier unnskyld. 

Så gråter Stella mer og høyere enn Todd fordi «jeg mente det ikke, det er fordi jeg er så sterk!» Og så får Stella mer trøst av mamma enn Todd, «selv om det var jeg som slo meg». Gjennom mange slike scener males et nyansert portrett av søsknenes følelsesliv. Etter hvert som de vokser til, får publikum også se hvordan gamle utfordringer blir lette, mens nye kommer til.

Et såpass intimt portrett av to barneliv reiser noen etiske spørsmål, som også Vistven har tenkt mye på.

– Jeg kunne ikke hatt en familieblogg og vist frem livet uredigert, men samtidig kan jeg ikke kritisere folk som eksponerer barna sine i sosiale medier. Jeg kommer kanskje også til å få noen kommentarer om det. Filmen kan jo leve evig som et slags vedheng resten av livene dere.

NYANSERT PORTRETT

Det har gått noen år siden opptakene. Stella er nå 13 år, og Todd er blitt 15. Begge fikk se gjennom filmen i forkant og peke ut situasjoner og bilder de ikke likte.

Mens noen av de indre tankene deres spilles ut i animasjoner, har Todd og Stella også spilt inn voiceover som forklarer noe av det de tenkte i situasjonene.

– Vi viser tiden som går, og at man har forskjellige problemer når man er syv eller ti, sier Vistven.

– Man er redd for noe én gang, som en vaksinesprøyte, og to år senere har man glemt at man var redd for det.

tiden som går

Første gang han fikk se seg selv på film, synes Todd det var kleint. Den følelsen endret seg imidlertid i takt med at han så barns reaksjon på filmen under skolevisninger og filmfestivaler.

– Det er basically en film om livet og oppveksten min. Filmen gjør det den ble laget for, og det er fint. Når folk kjenner seg igjen, er det ikke så kleint lenger.

På testvisningene er det ingen som ler av frykten hans eller måten han snakker om egne følelser. I stedet relaterer barna til det og sier «så godt å se at de også har det sånn».

Så får det heller være at innspillingen ga litt regi-mas på toppen av det vanlige mamma-maset. På et tidspunkt skulle han svømme rundt et skjær med en teknisk rigg bestående av tre droner og et undervannskamera på slep.

– Det var veldig kaldt i vannet, og jeg gikk uti og tenkte, «dette gidder jeg ikke, hva får jeg utav dette? En film?»

Uka etter fikk de likevel filmet badeturen.

– Det ble verdt det til slutt.

Rart, men fint

I etterkant er Todd spesielt fornøyd med sekvensen hvor han blir sint på skitur, snur og forlater familien på de bakglatte skiene sine.

– Det er utrolig morsomt, selv om jeg var sur da jeg gjorde det.

Det var også minneverdig for Vistven, som for en gangs skyld bare ville filme en koselig skitur. I stedet ble det en scene som vil være særdeles relaterbar for de fleste foreldre.

– Jeg skulle prøve å få filmet noe annet enn krangling, og bare gå en liten koselig påsketur i solskinn, sier hun.

Sekken var full av god mat, men så ble det bare klikk-o-rama inne i skogen. Da kan det være lett å føle seg mislykket som forelder, men slike gnisninger er jo normalt. Det tenker jeg er viktig å vise frem – med litt glimt i øyet.

Normale gnisninger